thumb|right|Glasshytten ved Værket. Her ble kobolt blandet med pottaske og smeltet sammen til glass.
Blaafarveværket (opprinnelig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift i Åmot i Modum i Buskerud som utvant koboltmalm og brukte det til fremstilling av koboltblått, og er i dag et kultur- og industrihistorisk friluftsmuseum og kunstgalleri. Blaafarveværket var Norges største bergverk og også Norges største industribedrift i første halvdel av 1800-tallet og er det største og best bevarte gruvemuseet i Europa.«Ingen sommer uten Blaafarveværket», Byavisa Drammen, 21. juni 2017
Verket ble grunnlagt av Christian VII i 1776. Som kongelig verk ble Blaafarveværket aldri noe overskuddsforetak, men var likevel en av få bedrifter med varig betydning fra merkantilismens tidsalder, spilte en viktig rolle i norsk handel med bl.a. Danmark, Holland og land i Asia og fikk avgjørende betydning for norsk økonomi i tiden rundt 1814.Guri Kulås, «Før oljen var kobolten», Klassekampen, 31.05.2014, s. 40–41 Etter Napoleonskrigene ble bedriften overtatt av de private eierne Benjamin Wegner og baron Benecke med Wegner som direktør, og deres eierperiode 1822–1848 er kjent som verkets storhetstid. Som direktør gjennomførte Wegner en omfattende modernisering av bedriften og bygget den opp til Norges største industribedrift og eneste vellykkede storindustri i en periode som ellers var en økonomisk nedgangstid i Norge. I 1830-årene var Blaafarveværket blitt Norges største bergverk og verdens største koboltprodusent. Blaafarveværket dekket i denne perioden 80 % av verdensmarkedet for koboltblått og gruvesamfunnet omfattet rundt 2 000 personer. Wegner innførte også nye tanker om velferdsordninger for de ansatte, som gjorde Blaafarveværket til en foregangsbedrift på dette området. I 1839 bygget Blaafarveværket Norges første jernbane, som fraktet malmen ut av fjellet.
Farven fremstilt av Blaafarveværket ble hovedsakelig benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien, og verket eksporterte størstedelen av produksjonen av blåfarge til utlandet. På hjemmemarkedet er blåfarven særlig kjent fra kongelig dansk porselen. Kobolt var et av verdens mest ettertraktede metaller og dyrere enn sølv. Som en tradisjonell gruvebedrift bestod Blaafarveværket av en gruvevirksomhet under ledelse av en bergmester, som hentet malmen ut av fjellet, og et hyttevesen under ledelse av en hytteinspektør, som foredlet malmen til koboltblått. Bergmesteren og hytteinspektøren utgjorde sammen med overdirektøren direksjonen ved Blaafarveværket. Blaafarveværket hadde fra 1830-årene sitt forretningsmessige hovedkontor i Christiania, noe som hadde sammenheng med at overdirektør og medeier Wegner bosatte seg i Aker der han kjøpte Frogner Hovedgård i 1836. Wegner var gift med kvinnesakspionéren Henriette Wegner, som i flere tiår arbeidet for hjemløse og vanskeligstilte kvinner i Christiania. Henriette Wegners paviljong i Frognerparken ble flyttet fra Blaafarveværket i 1837.
Blant annet på grunn av konkurranse fra syntetisk ultramarin og den økonomiske krisen under revolusjonene i 1848 gikk Blaafarveværket konkurs i 1849 og virksomheten opphørte helt i 1898.
Bygningsmassen og gruvene ble fra 1968 overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk, som har gjort verket tilgjengelig for publikum som friluftsmuseum og kunstgalleri. Anlegget er gjenskapt som bergverksmiljø slik det var i tiden rundt 1840, og Blaafarveværket har årlige kunstutstillinger.
Blaafarveværket, industriområdet ved Haugsfossen og gruvene, er valgt ut som et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse (KULA).KULA-rapport Buskerud
Oppdagelse thumb|right|upright|Koboltmalm, i bakgrunnen koboltblått Våren 1772 fikk skjerperen Ole Witloch (1731–1788) ved Sølvverket på Kongsberg sparken på grunn av en forseelse («opsetsighed»). Witloch hadde imidlertid grunnleggende kunnskaper om bergarter og var svært interessert i dette, så etter at han fikk slutt på Sølvverket dro han etter hvert innover Skuterudåsen på Modum på leten etter bergarter og mineraler som kunne være drivverdige. Skuterudåsen var fra før kjent for sine rike forekomster av sjeldne bergarter og mineraler. Innpå åsen fant han en stein med noe han trodde kunne inneholde sølv, ikke langt fra det som senere skulle bli Nordgruvene, – og det ble han i fyr og flamme over, da sølv var et verdifullt mineral.Hagen, Ingerid (2014): Blåfargen fra Modum. En verdenshistorie. Spartacus.
Witloch, som egentlig het Ole Knudsen og opprinnelig var fra bygda Drolsum i Modum (trolig fra plassen Drolsumeie), hadde med seg flere steinprøver da han vendte tilbake til Sølvverket i oktober i 1772. Her fant man ut at prøvene inneholdt det enda mer verdifulle grunnstoffet kobolt, og det ble ganske umiddelbart sendt ut folk for å undersøke området. Ole Witloch fikk tilbake jobben ved Sølvverket og ble satt til å lede letingen etter koboltmalmen, og prøvene de sprengte ut var lovende.
Sommeren 1773 sendte Oberbergamentet ved Sølvverket sin beretning til kong Christian VII. Kort fortalt stod der at det var gjort lovende funn av kobolt på Modum.
Styresmaktene i Danmark-Norge hentet inn ekspertise fra Sachsen, hvor det fra før var store koboltverk. Fagfolkene fra Sachsen skulle finne ut om funnene på Modum var drivverdige. Samtidig fikk Peter Hofnagel, som i 1758 hadde anlagt en fajansefabrikk på Herrebøe i Idd ved Halden, i oppdrag «udi det allerhøist-kongelige Laboratorio på Kongsberg at undersøge de nye oppdagede Kongelige norske Cobold-Ertzers Gehalt og Forhold af Riighed på inneholdende blaat Farve-Væsen, og af samme Ertzer udlaboreret og fabriqueret første Safra, Safflor af blaae Farver, og med oljeblaat, der af den nye opdagede norske Cobolt-Ertz her i Riiget er fabriqueret og til Prøver paa Fayancer og Porcellæn andbragt til fornøielsee for Collegierne of til Oplysning og Efterretning for det derefter anlæggede norske kgl.Cobold—Farve-Værk paa Modum i Norge».
I 1774 fremstilte Hofnagel «35 farveprøver på de høyeste og lifligste blaae Farver og Porcelain med Fajance Farver, samt Smaltzblaae.»
Prøvedrift Prøvedriften startet sent i 1773. Man grov og sprengte rett ned i fjellet, altså som et dagbrudd. Man anla også en dam og demmet dermed opp Skuterudtjern. Dette gav kraft til et lite pukkverk, som pukket malmen og fikk fram grovsortert kobolt. Kobolten ble så sendt til Hadeland Glassverk, hvor smeltediglene var stilt til Peter Hofnagels disposisjon.
Prøvedriften var lovende, og den 1. april 1776 ble det Kongelige Modumske Blaafarveværk stiftet.
Koboltblått miniatyr|«Musselmalt helblonde» med koboltblå dekor, – opprinnelig tegnet i 1775, men revidert av Arnold Krog i 1885. Royal Copenhagen. Blaafarveværkets første bestilling på blått fargestoff stammer fra høsten 1776. Bestillingen kom fra Den Danske Porcelainsfabrik, grunnlagt 1. mai 1775, ett år før Blaafarveværket formelt ble stiftet. Den danske porselensfabrikken ble grunnlagt etter at kjemikeren Franz Heinrich Müller hadde løst gåten med hvordan man framstilte ekte porselen, som har den fordelen at det verken kan trekke til seg væske eller krakelere. Müller grunnla fabrikken sammen med blant annet enkedronning Juliane Marie og daværende kronprins Frederik som aksjonærer, men produksjonen startet opp uten at at den hadde tilgang til eller leveranseavtaler for alle råmaterialene for framstilling av porselenet.
Den Danske Porcelainsfabrik ble til Den Kongelige Danske Porcelænsfabrik den 29. juni 1779, etter at kongen påtok seg det økonomiske ansvaret for fabrikken i kgl.res. av 21. april samme år. I dag er imidlertid denne fabrikken kjent som Royal Copenhagen.
Koboltblått stråmønster var blitt svært populært i Europa, etter at porselensfabrikken i Meissen i Tyskland kom igang med sin produksjon av ekte porselen i 1710-årene, og Müller hadde sett for seg muligheten til å få produsert dansk porselen med en tilsvarende blådekor, noe danskene kaller «musselmalt». Siden man måtte bruke kobolt til å lage blåfarge, og kobolt var vanskelig å utvinne, ble dette en svært kostbar vare og et statussymbol. Kobolt var nemlig mer verdifullt enn sølv på den tiden.
Grunnen til at kobolt var påkrevet, var at det på denne tiden var det eneste mineralet som tålte den høye temperaturen som var nødvendig for å brenne glasert porselen uten at fargen smeltet og fløt utover. Først brennes porselenet en gang ved cirka . Deretter ble gjenstandene hånddekorert med koboltfarget maling, tørket og deretter duppet i glasur, og så brent andre gang for å binde sammen glasuren og porselenet ved cirka . Denne måten kalles «underglasurdekor» og har store begrensninger med hensyn til bruk av farger.
Planlegging og bygging av Værket thumb|left|Værket hentet kraft fra Haugfossen, som har det høyeste frie fossefallet på Østlandet med 39 meter. I bakgrunnen på bildet sees rennen som førte vann til Haugfoss Pukkverk. Berghauptmann ved Kongsberg Sølvverk, Jørgen Hiort, ble gitt fullmakt fra regjeringen i København til å begynne byggingen og utviklingen av Blaafarveværket. Carsten Anker, som på denne tiden ledet de norske glassverkene, var også med – som leder av kongens koboltprosjekt. Han undersøkte markedet, og det var også han som skaffet Hofnagel tilgang til glasshytten ved Hadelands Glassverk.
I 1777 ble det bestemt at selve fargeverket skulle legges til sletten nedenfor Haugfossen, som er den fossen på Østlandet med høyest fritt fall – 39 meter. Her lå gården Fossum, som ble kjøpt opp for 30 000 riksdaler den 22. mai 1778. Fossum ble da overtatt av Frantz Hank – hvis svigerfar var Jørgen Hiort, direktør på Sølvverket og nå også Blaafarveværket.
23. januar 1778 kjøpte kongen av Danmark-Norge Skuterud gård hvor koboltfunnene var gjort, og hvor det var påvist drivverdig kobolt. Gården ble kjøpt for 3 500 riksdaler. Det var antagelig på denne gården Peter Hofnagel bodde da han var med på prøvedriften av malm i området.
Høsten 1778 ble det lagt frem forslag til plan for Værket. Planen ble godkjent av Hiort og hyttemester Waitz, men skattmester i Danmark-Norge, Carl Schimmelmann, sendte opp en nær medarbeider, Schramm. Schramm utarbeidet sine egne planer, hentet inn anbud på materialer og arbeidskraft – og gjennomførte sine egne planer, uten å først konsultere Anker og Hiort. I ettertid har flere tatt til orde for at Schramms planer var bedre enn de opprinnelige. Blant annet sparte man med hans planer inn en tredel på bygningsmasse, sammenlignet med planene til Hiort.
Gruvedrift og dagbrudd thumb|right|Nordgruvene på Skuterudsåsen, ett av de enorme dagbruddene. thumb|right|Stoll drevet ved hjelp av fyrsetting. Bildet er fra Clara Stoll på Blaafarveværket. Frem til 1827 ble det ikke drevet gruvedrift i tradisjonell forstand ved Blaafarveværket. Man drev derimot dagbrudd, store åpne bergverk rett ned i berget der man fant kobolt. Det ble således store mengder gråberg og mye unødvendig sprengning for å komme til koboltårene, som ofte var svært tynne og fattige. Karl Friedrich Böbert forteller fra sine Haubtberichte at malmen enkelte steder var så fattig at kun 0,2 % var ren kobolt.
De store dagbruddene ble støttet opp av trestokker. Dette hindret at bergveggene falt sammen over arbeiderne som jobbet i dagbruddene og gav samtidig en viss varslingstid dersom berget skulle begynne å bevege seg. En skilte mellom varslingsstokker og støttebjelker: Varslingsstokkene var tynnere, og dersom disse knakk, måtte en komme seg ut fra dagbruddet (eller gruvegangen) så fort som mulig. Støttebjelkene skulle forhindre at berget falt sammen.