Utmattelseskrigen (engelsk: War of Attrition, hebraisk: מלחמת ההתשה, Milhemet haHatshah, arabisk:حرب الاستنزاف, Ḥarb al-Istishzāf) var en begrenset krig utkjempet mellom Israel og Egypt fra slutten av 60-tallet til 1970. Krigen sprang ut fra det arabiske nederlaget i seksdagerskrigen, og ble offisielt innledet av Egypt for å presse Israel til å returnere Sinai-halvøya som ble erobret i 1967. Konflikten varierte i omfang og var ofte preget av lange perioder med relativ ro mellom de forskjellige trefningene, før den omsider tilspisset seg da Nasser offisielt erklærte konflikten som en krig i 1969 og igangsatte omfattende artilleriangrep mot den israelske frontlinjen og storstilte kommandoraid. Aloni (2004), s. 46–53 Etterhvert ble supermaktene bragt på banen, og økt sovjetisk innblanding mot krigens sluttfase skapte frykt for eskalering. Det ble omsider inngått en våpenhvileavtale i august 1970, hvor partene ble enige om å opprettholde status quo ante bellum uten videre forpliktelser til forhandlinger. Krigen forandret ingen av forholdene på bakken, og overskygges gjerne av den langt mer omfattende Jom kippur-krigen tre år senere.
Bakgrunn Israels seier i seksdagerskrigen hadde tredoblet det området landet kontrollerte og endt med at blant annet Sinai-halvøya ble erobret fra Egypt. Egypt, under ledelse av daværende president Gamal Abdel Nasser, var fast bestemt på å gjenerobre Sinai og redusere omfanget av nederlaget. Sporadiske trefninger fant sted langs våpenhvilelinjen allerede i begynnelsen av juli 1967, og den nye konflikten ble tydelig da egyptiske skip senket den israelske destroyeren INS «Eilat» den 21. oktober samme år.
Egypt innledet stridighetene ved å bombardere israelske posisjoner langs den nyetablerte Bar Lev-linjen langs Suezkanalen med artilleri og MiG-fly, samt diverse sovjetisk supplering, for å tvinge Israel til å oppgi sine territorielle besittelser. Israel svarte på bombardementet med luftraid mot egyptiske posisjoner og bombing av strategiske fasiliteter inne i selve Egypt.
Det internasjonale samfunnet og de involverte landene forsøkte flere ganger å finne frem til en diplomatisk løsning på konflikten. FN-utsending Gunnar Jarring forsøkte å sikre at forholdene beskrevet i FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 ble opprettholdt, men ved avslutningen av året 1970 ble det klart at oppdraget hadde mislyktes. USAs daværende president Richard Nixon fryktet at det hele skulle eskalere til å bli en mer omfattende konfrontasjon, og presenterte i 1970 den såkalte Rogers-planen som utgjorde flere betingelser og forslag for en våpenhvile mellom partene.
I august 1970 gikk Israel, Jordan og Egypt med på en våpenhvileavtale under de betingelser foreslått gjennom Rogers-planen. Planen inneholdt restriksjoner angående utplassering av missilinstallasjoner på begge sider av Suezkanalen, og krevde fullt ildopphør for å kunne tre i kraft. Gjensidige raid måtte avsluttes, og partene måtte innstille seg på å ikke forandre den daværende situasjonen på bakken. Imidlertid viste avtalen seg å være skjør, og snart begynte Egypt og Sovjetunionen på ny å flytte missiler nær kanalsonen. Her konstruerte de etterhvert en av de til da største luftvern-systemene i historien.
Israel svarte på avtalens sammenbrudd med det daværende statsminister Golda Meir kalte «asymmetrisk respons», hvor det bevisst ble ført en politikk hvor Israels gjengjeldelser mot egyptiske angrep var langt mer omfattende enn angrepene de svarte på. Dette inkluderte omfattende luftangrep over store deler av Egypt og flere bomberaid, hvor «Operasjon Priha» alene utgjorde 118 bombeangrep.«The War of Attrition», Det israelske luftforsvaret.
I september 1970 døde Egypts leder Gamal Abdel Nasser av hjerteslag, noe som angivelig skal ha ligget i familien. Anwar al-Sadat, som overtok ledervervet etter Nasser, gikk inn for å få en avslutning på krigen. I september ble det derfor ildopphør, og krigen ble avsluttet på et stadium hvor begge parters styrker var blitt svært utmattet etter den lange krigen. Sadat gikk snart igang med å gjenoppbygge den egyptiske hæren, og planla et fullskala angrep mot de israelske styrkene på østsiden av Suezkanalen. Denne planen ble omsider igangsatt tre år senere, i den såkalte Jom kippur-krigen. Selv om det egyptiske angrepet ikke lyktes i å bekjempe de israelske styrkene, ble Sinai-halvøya omsider returnert til Egypt etter Camp David-avtalen i 1978 og den egyptisk-israelske fredsavtalen i 1979.
Tidslinje
1. juli 1967: Et israelsk infanterikompani angrep egyptiske tropper som hadde forskanset seg ved Ras el 'Ish, rundt 16 kilometre sør for Port Said. Israelerne presset egypterne på retrett, med egne tap på én død og ytterligere 13 skadet.Herzog (1982), s. 196 Denne historien er imidlertid blitt omdiskutert, og andre kilder hevder at den israelske aksjonen var et mislykket forsøk på å angripe Port Said.
2. juli 1967: Israels flyvåpen bombet egyptiske artilleristillinger som hadde støttet kommandostyrkene som kjempet ved Ras al' 'Ish dagen før.al-Ghanī (1993), s. 99
4. juli 1967: Det egyptiske flyvåpenet angrep flere israelske mål i Sinai. En egyptisk MiG-17 ble skutt ned under angrepet. right|thumb|Et egyptisk bombeangrep på israelske posisjoner i Sinai, 1967
8. juli 1967: En egyptisk MiG-21 ble skutt ned av det israelske bakke-til-luft-forsvaret under et rekognoseringsoppdrag ved el-Qanatra. To Su-7 ble deretter sendt ut for å fullføre oppdraget, og fløy flere runder over Sinai uten å møte israelsk motstand. To andre Su-7-fly ble sendt noen timer senere for i forbindelse med et annet oppdrag, men denne gangen aksjonerte det israelske luftforsvaret og skjøt ned ett av de egyptiske flyene.
11–12. juli 1967: Den israelske destroyeren «INS Eilat» og to torpedobåter senket to egyptiske torpedobåter utenfor Rumani-kysten.«The Israel Navy Throughout Israel's Wars» , Jewish Virtual Library
14. juli 1967: Artilleriutveksling og luftdueller brøt ut ved Suezkanalen. Syv egyptiske kampfly ble skutt ned i løpet av kampene.Rothrock, James (2011): Live by the Sword: Israel’s Struggle for existence in the Holy Land, WestBow Press, s. 48–49
21. oktober 1967: Den egyptiske marinen senket den israelske destroyeren «INS Eilat». 47 israelske besetningsmedlemmer omkom i angrepet.
Sen-oktober 1967: Som en gjengjeldelse for senkingen av INS Eilat bombarderte israelsk artilleri flere oljeraffinerier og depoter i nærheten av Suez. Gjennom flere dager pågikk artilleriutvekslinger, og det ble fra egyptisk side meldt om sivile tap. Som følge av kamphandlingene valgte Egypt å evakuere et stort antall sivile bort fra kanalsonen.al-Ghanī (1993), s. 101 thumb|right|En brennende egyptisk oljetank etter et israelsk bombeangrep den 24. oktober 1967
21. mars 1968: Som et svar på PLOs angrep mot sivile israelske mål, gjorde israelske styrker et inntog på jordansk territorium og utkjempet slaget om Karameh. Det ble møtt hardere motstand enn forventet, og overraskende valgte den jordanske hæren å intervenere til støtte for PLO. Gjennom timevis med kamphandlinger tok Israel kontroll over Karameh-leiren og greide ved hjelp av artilleri og luftangrep å sprenge 175 hus. I løpet av dagen ble det inngått en våpenhvile som lot de israelske styrkene trekke seg ut i ro og takt. De israelske tapene var langt større enn forventet, med 28 døde og 69 skadede. Herzog (1982), s. 205 I tillegg ble fire stridsvogner etterlatt når de trakk seg ut av byen. Den jordanske hæren mistet på sin side 69 soldater, med ytterligere 100-250 skadede. PLOs tap lå på 100-200 døde, rundt 100 skadede og 120-150 fanger. De israelske styrkene gikk seirende ut rent taktisk, men ble likevel ydmyket over å tilsynelatende ha blitt tatt på senga av geriljastyrkene. Maoz (2006): Defending the Holy Land Morris (1999), s. 368 right|thumb|Nasser besøker troppene ved fronten i 1968.
Juni 1968: Konflikten tilspisset seg med egyptisk bombardering av den israelske frontlinjen på østsiden av Suezkanalen. De følgende månedene led de israelske styrkene menneskelige tap grunnet de egyptiske bombardementene.
8. september 1968: 10 israelske soldater ble drept og 18 skadet i kryssild med egyptisk artilleri. Israel gjengjeldte ved å bombardere Suez og Ismailia.
30. oktober 1968: Israelske helikopterbårne kommandosoldater utførte «Operasjon Helem» (Sjokk), hvor det ble ødelagt en egyptisk elektrisk transformatorstasjon og to demninger ved Nilen, samt en bro. Påfølgende strømtap i store deler av Egypt førte til at Egypts president Gamal Abdel Nasser valgte å deeskalere konflikten noen måneder mens egyptiske styrker satte opp nye forsvarsverker langt kanalen. Samtidig forskanset israelerne seg på østsiden av kanalen og konstruerte den såkalte Bar Lev-linjen, som de etterhvert utviklet stor tillit til.
3. november 1968: Egyptiske MiG-17-fly angrep israelske posisjoner i Sinai, og ble avskåret av israelske fly. Ett israelsk fly ble skadet i løpet av trefningen.
1. desember 1968: Israelske kommandostyrker ødela fire broer i nærheten av Amman, den jordanske hovedstaden.
3. desember 1968: Israels flyvåpen angrep PLO-leirer i Jordan. De israelske jetflyene ble avskåret av jordanske Hawker Hunter-fly, og ett av de israelske flyene ble skadet i løpet av det korte luftslaget.
8. mars 1969: Krigens offisielle startdato. Egypt iverksatte et massivt angrep mot Bar Lev-linjen med artilleri og bombefly, og påførte de israelske styrkene store tap. Israel gjengjeldte ved å gjennomføre raid dypt inne på egyptisk territorium, og påførte egypterne store skader.
9. mars 1969: Den egyptiske stabssjefen, Abdul Munim Riad, ble drept i et israelsk morterangrep under hans besøk på frontlinjen langs kanalen.
Mai-juli 1969: Harde kamper ble utkjempet mellom egyptiske og sraelske styrker. Israels tap var 47 døde og 157 skadede, mens de egyptiske tapene skal ha vært langt større.
18. juli 1969: Egyptisk kommandoraid mot israelske militærinstallasjoner i Sinai.
19-20. juli 1969: Israelske styrker gjennomførte Operasjon Bulmus 6, som var et angrep på den lille egyptiske øyen El Jzeera El Khadraa sør i Suezkanalen. Angrepet resulterte i at en egyptisk fasilitet på øyen ble ødelagt, og 80 egyptiske soldater ble drept (hvorav noen falt for eget artilleri). Israel mistet på sin side 6 soldater.
20-28. juli 1969: Det israelske flyvåpenet utførte Operasjon Boxer. Nesten hele flyvåpenet deltok i angrepet, og ødelagte bakke-til-luft-forsvar, stridsvogner og artilleri, og skjøt ned 8 egyptiske fly. Anslagsvis 300 egyptiske soldater ble drept i angrepet.Shalom (2007), s. 360 Det israelske angrepet førte til en kraftig reduksjon i egyptiske bombardementer av Bar Lev-linjen, men morterangrep fortsatte etter operasjonen.
August 1969: Det israelske flyvåpenet utførte omkring 1000 angrep i Egypt, hvor dusinvis av SAM-installasjoner og 21 egyptiske fly ble ødelagt. Tre israelske fly gikk tapt.
9. september 1969: Israelske styrker utførte Operasjon Raviv, som var et storstilt raid mot Egypts Rødehavskyst. I forkant av raidet hadde israelske marinekommandoer senket et par egyptiske torpedobåter i Operasjon Eskorte som ellers ville vanskeliggjort det senere raidet. Israelske tropper med luftstøtte ødela 12 egyptiske utposter og erobret mye utstyr. De egyptiske tapene lå på 100-200 døde, og en sovjetisk general ble også drept i angrepet. Israel mistet ingen av sine bakkesoldater, men en ble påført lettere skader. Ett israelsk fly ble skutt ned, og hvordan det gikk med piloten forblir ukjent. Dagen etterpå, da Nasser fikk høre om angrepet som senere fikk navnet Titimerskrigen, fikk han angivelig et hjerteslag grunnet sjokket.
11. september 1969: 16 egyptiske fly gjennomførte et angrepsoppdrag. Åtte MiG ble skutt ned av israelske Mirage-fly og ytterligere tre Su-7 gikk tapt til israelske bakke-til-luft-forsvar. Pollack (2002), s. 95
17. oktober 1969: Med frykten for videre eskalering i tankene, begynte USA og Sovjetunionen å lete etter en diplomatisk løsning på konflikten.