Grytviken kirke eller Hvalfangerkirken er en kirke bygd til norske hvalfangere stasjonert i Grytviken på Sør-Georgia. Kirken ble i 1913 levert av Strømmen Trævarefabrik, oppført av stedlige hvalfangere og betjent av norske prester. Den ble restaurert og gjenvigslet i 1999 av fungerende biskop i Tunsberg bispedømme.
Kirken ble reist for innsamlede midler, og har periodevis blitt betjent av prester lønnet av Grytvikens grunnlegger Carl Anton Larsen og Sjømannskirken. Så lenge det var kommersiell aktivitet på Sør-Georgia, ble kirken brukt til begravelser og andre sammenkomster også når det ikke var prest på øya.
Etter at hvalfangsten fra øya ble avviklet, har kirken delvis stått ubrukt og delvis blitt benyttet av britiske styrker stasjonert på øya, før den på 1990-tallet ble opprustet i et samarbeid mellom britiske og norske krefter. Siden den gang har den i hovedsak vært en museumskirke og et turistmål. Ved hundreårsjubileet i 2013 ble det arrangert en minnegudstjeneste i kirken.
Bakgrunn Hvalstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia ble grunnlagt av Carl Anton Larsen 16. november 1904. Han hadde vært på stedet et år tidligere, og reiste kapital til hvalstasjonen i Buenos Aires. På hans initiativ ble selskapet Compañía Argentina de Pesca opprettet, og gjennom dette selskapet organiserte han etableringen av Grytviken som den første landbaserte hvalfangststasjonen i Antarktis. Stasjonen ble lagt på britisk jord, men det var norske materialer og norsk ekspertise som ble brukt i oppbyggingen.
Driften på stasjonen ble en suksess, allerede første sesong ble det skutt 180 knølhvaler, 11 blåhvaler og fire finnhvaler og produsert 5 302 fat hvalolje. Britene etablerte etterhvert en administrasjonspost på King Edward Point i nærheten av den norske basen, og også flere små samfunn vokste fram på øya.Hansen, side 19
Ettersom befolkningen vokste ble det også behov for ulike tjenester på øya. Folk døde mens de var der, og det ble C.A. Larsens oppgave som bestyrer å forrette begravelsene. Han så det også som sin plikt å stå for sjelesorg og andre oppgaver for arbeiderne. Sjømannspresten i Buenos Aires, Ivar Welle, var innom øya noen ganger, og etterhvert vokste det fram en tanke om å få en egen prest til øya. Ved Welles besøk i februar 1910 ble det diskutert muligheten for å få ansatt en prest.Pettersen, side 137
I 1911 bestemte C.A. Larsen seg for å få en prest til Grytviken. Han ville gjøre dette på privat basis, utenfor Sjømannsmisjonens systemer. 14. mai 1911 rykket han inn en annonse i avisene i Kristiania. Der søkte han etter en «Præst & Foredragsholder» som «foruden at avholde Gudstjæneste om Søndagene, ogsaa paa et Par Aftener i Ugen kan holde Oplæsning af Skjønliteratur eller Foredrag over almeninteressante, nytige Emner, noget i Lighet med Arbeiderakademiets Foredrag». Stillingen var et engasjement på to år for «en Mand med et lyst Syn paa Livet, og som har Evne til at Opkvikke og begeistre sine Medmennesker til det Gode».Hansen, side 21
Pastor Kristen Løken fikk den utlyste jobben og kom til Grytviken 1. april 1912. Løken kom fra Lillehammer og var nyordinert prest.Headland, side 131 Han holdt gudstjenester i forsamlingshuset og i det flytende kokeriet «Nor». Han hadde også gudstjenester i en spisebrakke i New Fortuna Bay. I tillegg hadde han foredrag og underholdningskvelder med sang, musikk og opplesninger. Det første foredraget hans handlet om Roald Amundsen. Gudstjenestesøkningen var ikke stor. Han rapporterte at lokalet som ble brukt til å avholde gudstjenester var mer enn stort nok da folk i Grytviken ikke var særlig motiverte for å gå på gudstjeneste. Selv om lokalet var stort nok, var det ikke særlig egnet til å holde gudstjenester i.Hansen, side 23 Han skildret det selv som «det lille skuret hvor gudstjenester og møter ble holdt. Når det regnet eller haglet, ble det slik rammel på bølgeblikktaket at det var vanskelig å høre manns mål, og når stormkastene kom, knaket det i sine sammenføyninger...»Johanson, side 53
Allerede i 1912 drøftet C.A. Larsen og Løken om det var mulig å bygge en kirke i Grytviken, og på bededag i 18. april 1913 ble det tatt opp på et møte i den lille menigheten. Man startet umiddelbart en innsamlingsaksjon, og samme kveld hadde man samlet inn 5 600 kroner, hvorav 5 000 kom fra C.A. Larsen. Dette var mer en to årslønner i Norge på den tiden. 27. mai dro Løken til Norge for å jobbe med kirkebyggingsprosjektet. Man hadde da samlet inn nesten 8 500 kroner, og C.A. Larsen garanterte for resten av summen.Hansen, side 24
Kirkebygging thumb|Carl Anton Larsen var den sentrale personen i byggingen av kirken, og ble også ansvarlig for kirken i årene som fulgte. Fra man bestemte seg for å bygge kirken og til den stod ferdig, tok det under åtte måneder. Kirken ble tegnet av C.A. Larsens svigersønn Adalbert Kielland som kort tid i forveien hadde bodd i Buenos Aires. Kielland tegnet en tradisjonell, norsk trekirke. Den inneholdt kirkesal og sakristi, men også en sidefløy med et bibliotekrom til mannskapene som var i Grytviken. Også C.A. Larsen kom hjem til Norge denne sommeren, og bidro sannsynligvis til at tempoet ble holdt oppe i byggeprosessen.
Strømmen Trævarefabrik fikk i oppgave å bygge kirken. Den ble prefabrikkert slik at den kunne settes sammen på stedet den skulle stå. Det var sannsynligvis Kielland som anbefalte Strømmen Trævarefabrikk, som var ledende på prefabrikkerte bygg.Hansen, side 25 Han hadde jobbet sammen med fabrikken tidligere, og var også i slekt med en av direktørene på fabrikken. De hadde også tidligere bygd en kirke for polare strøk siden de hadde bygd en kirke på Grønland.
24. juli fikk fabrikken tegningene fra Kielland. Kirkebygget skulle være dekorert med detaljer og utskjæringer, og 10. august tegnet Kielland detaljer til vinduene. Likevel var kirken klar for utskiping fra Larvik allerede tidlig i september. Delene var da kuttet til og satt sammen før de ble merket og plukket fra hverandre igjen.Hansen, side 27
Det ble bestilt to kirkeklokker fra O. Olsen & Søns Klokkestøberi utenfor Tønsberg. Begge klokkene ble utstyrt med inskripsjoner. På den minste står det «Salige er de døde som dø i Herren» og på den største «Vaag og bed, dig bered, snart jeg ringer dig til fred».
Fra Larvik ble kirken og klokkene fraktet med SS «Ocean» av C.A. Larsens bror, Lauritz Larsen. Med på turen ble også Kristian Løken.Hansen, side 28
På dette tidspunktet dukket det opp problemer i prosessen. Selskapet som eide basen i Grytviken, Compañía Argentina de Pesca i Buenos Aires, og da i særlig grad selskapets president, Herman H. Schlieper, ville ikke at Larsen skulle bygge noen kirke i Grytviken og sa både nei til å støtte dette økonomisk og til å la noen kirke bli oppført på selskapets grunn. Dette gjorde at C.A. Larsen la om reiseruten tilbake til Grytviken fra Norge, og dro til Buenos Aires der han deltok på et styremøte i selskapet. Saken ble diskutert på møtet uten at Larsen fikk det som han ville. Han dro til Grytviken hvor han bestemte seg for å bygge kirken der, til tross for eiernes syn på saken.
I et brev til sin kone dagen etter at byggingen hadde startet skrev han: «Jeg bestemte meg likevel, trods Schlieper og de usle Direktører, at sette den (kirken) her efter moden overveielse og efter mit første tankesett. Saa faar det i Guds navn blive hvad der vil senere, naar jeg gaar herfra.»Hansen, side 31 Uenigheten med selskapet om kirken førte også til at C.A. Larsen fikk det økonomiske ansvaret for kirken alene. Han hadde regnet med at selskapet ville støtte ham i dette, men stod nå uten verken økonomisk eller moralsk støtte.Hansen, side 28-31 Larsen betalte fra egen lomme 10 400 kroner til Strømmen Trævarefabrik, 1 173,50 kroner for kirkeklokkene, 1 200 kroner i lønn til mannskapene som satte opp kirken i tillegg til lønnen til Løken som var på tilsammen 9 000 kroner i tillegg til kost og losji. Han betalte også lønnen til Fridtjof Zwilgmeyer som var presten som tok over etter Løken. I tillegg var det han som hadde bidratt med fem tusen av de 8 500 kronene som ble samlet inn til byggingen av kirken.Hansen, side 46-49
24. november startet arbeidet med kirken i Grytviken. Det hele startet med en høytidelig grunnsteinsnedleggelse av magistrat James Innes Wilson. Pastor Løken stilte i full embedsdrakt. Tomten var håndplukket av C.A. Larsen slik at den lå godt synlig og ikke langt vekk fra resten av stasjonsanlegget, men fremdeles fritt. Kirken skulle ligge i en øst-vest-akse med inngang mot øst. Larsen håpet at kirken skulle stå klar til innvielse på 1. juledag.
Menneskene på stasjonen var ikke flittige kirkegjengere, men de stilte opp i byggearbeidet. Byggingen skjedde på fritiden, etter 12-timers arbeidsdager med tungt arbeid. Motivasjonen til dem som møtte opp var todelt: noen for å få kirken ferdig til julefeiringen og noen fordi arbeidet var betalt ekstraarbeid. Man lagde først murer og fundament, og bare fire dager etter grunnsteinsnedleggelsen var hele sperreverket, bortsett fra tårnspiret, oppe, teglsteinsmurene som skulle mures rundt hele kirken var over halvveis ferdig og man hadde begynt på bordkledningen. C.A. Larsen bidro aktivt i byggearbeidet samtidig som han planla innvielsesfesten og fikk lagd pynt til kirken.
13. desember var kirken bortimot ferdig. Det var skaffet kirketekstiler fra stoffer og duker i Grytviken som egentlig var i annet bruk, og på stasjonen hadde det blitt støpt to lysestaker til alteret. Hele kirken var malt tre strøk, og kun deler av innsiden manglet et strøk maling. Larsen hadde allerede på dette tidspunktet planlagt en utvidelse av leserommet. Han ønsket å gjøre dette til et bibliotek. For å få til dette måtte en vegg rives og rommet forlenges med 15 fot. Kirken stod klar med 180 sitteplasser noen dager før jul. Man ordnet også en del ekstraplasser, slik at det var plass til rundt 250 personer i kirken under innvielsen.Hansen, side 31-35
Aftenposten meldte at kirken var verdens sørligste kirke da den ble bygd og at byggingen hadde kostet rundt 15 000 kroner i tillegg til utgifter til fundamentering, planering og reising av bygget.Aftenposten, 16. november 1913, morgenutgaven, side 3. elektronisk utgave En katolsk kirke i Ushuaia i Argentina skal imidlertid være over 30 år eldre.
Innvielse thumb|Grytviken kirke i 1915, altså omtrent slik den var under innvielsen. Innvielsen av kirken startet med en stor fest på julaften. Hele stasjonen var invitert, og festen åpnet med en velkomsttale av C.A. Larsen før Kristian Løken holdt tale. Deretter var det salmesang, lesing av juleevangeliet, underholdning, opplesinger, sang av Grytviken Sangforening og andre innslag. Det var også utdeling av gaver og premier fra et skirenn Løken hadde arrangert i august. På disse premiene stod det inngravert «1ste Antarktiske Skirend». Deretter gikk folk til ulike matserveringer og man fikk også servert dram, noe man vanligvis ikke fikk på stasjonen.Hansen, side 35-36
25. desember 1913 var selve innvielsen av Grytviken kirke, og den ble med det verdens sørligste protestantiske kirke og den første kirken i det antarktiske området. Folk hadde kommet til kirken fra så langt vekk som Prince Olav Harbour som ligger fire timers sjøreise unna. Kirkeklokkene hadde første gang blitt brukt til å ringe julen inn ved midnatt, og på veggen ved klokkene ble det skrevet: «Ringt første gang 24/12 1913. M. Abrahamsen.» Magnus Abrahamsen var murer i Grytviken, og det var også han som stod for ringingen på innvielsesgudstjenesten.Hansen, side 38-39
Normalt skulle det være flere prester med på en kirkeinnvielse, men Løken hadde fått tillatelse fra biskopen i Kristiania til å utføre ritualet alene og med de tillempelser i liturgien han trengte. Biskopen fikk også en rapport om innvielsen i juni 1914.Hansen, side 43