mini|«Blücher» under seilas mot Norge, fotografert 8. april 1940 fra den lette krysseren «Emden» mini|Modell av Blücher ved Oscarsborg festningsmuseum «Blücher» var en tysk krysser, det andre av fem skip av Admiral Hipper-klassen, som ble sjøsatt 8. juni 1937. «Blücher» deltok i den tyske invasjonen av Norge og sank 9. april 1940 etter å ha blitt truffet av granater og torpedoer fra norske kystfort ved Drøbak under slaget ved Oscarsborg festning. Skipet ble bygget etter Nazipartiets maktovertakelse, og avvisningen av Versaillestraktaten. Skipet var oppkalt etter Gebhard Leberecht von Blücher, en av seierherrene under slaget ved Waterloo, og ble bestilt i 1934. Etter å ha blitt sjøsatt i juni 1937 var skipet ferdig i september 1939 – kort tid før utbruddet av andre verdenskrig. Etter flere øvelsestokt, i Østersjøen, ble skipet tatt i bruk den 5. april 1940. Fartøyet fikk en begrenset klarering da en rekke tester og øvelser ennå ikke var gjennomført.
«Blücher» ble tildelt Gruppe 5, og var kontreadmiral Oskar Kummetz' flaggskip under invasjonen av Norge. Skipet ledet invasjonsstyrken som skulle sikre hovedstaden Oslo natt til 9. april. Skipet ble truffet av to av Oscarsborgs gamle 28 cm kanoner som antente større branner om bord. To torpedoer avfyrt fra torpedobatteriet på Oscarsborg traff deretter skipet og påførte alvorlig skade på skroget. Man fikk ikke kontroll på brannene og etter en magasineksplosjon fikk skipet kraftig slagside før det sank med store tap av liv.
Vraket ligger fremdeles på bunnen av Oslofjorden, øst for Askholmene, og ble i juni 2016 fredet som krigsminne og gravminne.
Bakgrunn miniatyr|Gjenkjennelsestegninger for amerikanske styrker|høyre «Blücher» var oppkalt etter den prøyssiske generalfeltmarskalk og fyrste Gebhard Leberecht von Blücher (1742–1819) og var det tredje tyske krigsskipet med dette navnet. Fartøyet hadde åtte kanoner, tolv antiluftskyts og tolv torpedorør. Skipet ble ferdigstilt 20. september etter flere forsinkelser grunnet endring i plantegningene. Disse endringene var blant annet en endret baug, og en ombygd skorstein.Feldgrau.com Besøkt 27. mars 2015 Skipet gjennomgikk utprøving og mannskapet opplæring under tokt i Østersjøen. I november lå Blücher mye ved verftet for å rette på mindre problemer. Skipet seilte endelig fra Kiel 27. november 1939 mot Østersjøen, og ankret opp i Gdańskbukten 30. november. Fra 1. til 15. desember var skipet stasjonert ved Gotenhafen og brukte mye tid på å prøve ut maskineriet og våpnene før det returnerte til Kiel etter flere problemer med utrustningen. Tilbake i Kiel ankom skipet Deutsche Werke den 16. desember og ble ombygd mellom 16. og 31. desember. 7. januar dro skipet igjen mot Østersjøen, og oppholdt seg der til 15. januar 1940 mens det utførte øvelser, som i denne perioden ble sterkt begrenset grunnet streng vinter og mye is øst i Østersjøen. 17. januar dro skipet tilbake til Kiel. Skipet lå isfast fram til 27. da det endelig ankom Deutsche Werke i Kiel. Her ble til 30. mars, mye av tiden i tørrdokk. Etter fem måneds tjeneste hadde mannskapet kun fått utført 19 dager trening. Skipet ble endelig erklært operativt den 30. mars 1940. I løpet av hele denne utprøvingsperioden ble baugen bygget om til en klipperbaug og skipet ble dermed lengre. Siste hendelse før operasjon Weserübung var trening med lette krysseren «Emden», som også kom til å delta under invasjonen av Norge.
Invasjonen av Norge miniatyr|«Blücher» i Drøbaksundet under slaget ved Oscarsborg festning morgenen 9. april 1940: Skipet ligger med sterk slagside ved Askholmene. Det er oppgitt og mannskapet debarkerer i det kalde vannet. De fleste fra forskipet svømte til fastlandet i øst mens mange fra akterkipet tok seg til Askholmene
Kort tid etter ble det satt inn under Weserübung-Nord, det tyske overfallet på Norge. Den 6. april ankom 800–900 soldater fra den 163. infantridivisjonen, med ammunisjon og utstyr. Skipet hadde ennå ikke fått utført noen øvelser med hovedbatteriet, skadekontroll, eller kampstasjonsøvelser, og ble ikke ansett som fullt operativt. Det ble uansett satt inn grunnet mangelen på tyngre fartøy i Kriegsmarine. Den 7. april 1940 drar skipet fra Swinemünde med «Emden» og tre torpedobåter under kaptein Heinrich Woldag. Skipet møtte opp med «Lützow» på veien. Det var førende skip i invasjonsgruppe 5, og sammen med krysserne «Lützow» og «Emden», og noen mindre skip, brakte det invasjonsstyrker bestemt for Oslo.
På vei mot Oslo den 8. april ble Gruppe 5 angrepet av HMS «Triton» (N15)» fra Royal Navy. Alle britiske torpedoer ble unngått.
Det norske bevoktningsfartøyet «Pol III» oppdaget den tyske flåtestyrken like før midnatt 8. april og skjøt varslingsraketter. Dette alarmerte det norske forsvaret, Bolærne og Rauer gjorde klar. Det kom til noen få skudd uten virkning. På norsk side kjente en ikke størrelsen eller nasjonaliteten på inntrengerne.
Oberst Birger Eriksen på Oscarsborg ble varslet og han satte umiddelbart i gang med å mobilisere de tilgjengelige styrkene. I tillegg ble kadetter ved befalsskolen ved Seiersten innbeordret for å øke bemanningen på Kopås. Fungerende sjef for torpedobatteriet ble tilkalt fra sin bolig i Drøbak. Politimesteren i Drøbak ble varslet og startet evakuering.
Siden var det lite informasjon som nådde oberst Eriksen. En mente at det hadde vært en større trefning i Skagerrak og at en flåtestyrke hadde søkt tilflukt i fjorden. Eriksen beordret redusert bemanning og hvile.
Kl 03:38 meldte bevoktningsfartøyene «Furu» via Filtvet signalstasjon at «7 fartøyer, 3 større og 4 mindre går opp fjorden. Det er hørt tysk tale ombord!». Eriksen satte umiddelbart festningen i full beredskap, men tvilte på at det skulle være mulig å høre stemmer fra fartøyene.
Klokken 04:21 norsk tid 9. april 1940 åpnet festningen ild mot «Blücher»Blüchers siste reise NRK-video med hovedbatteriets tyskbygde 280 mm-kanoner. Avstanden var da ca 950 meter, og «Blücher» passerte badeparken i Drøbak. Av ukjent årsak ønsket oberst Eriksen å heve basis med 6 meter, slik at ønsket treffpunkt skulle ligge i overbygget rett over hoveddekket. Han beordret derfor avstand 1 400 m. Det første prosjektilet traff langt høyere i stridsmasten høyt over broen. Her ble artillerioffiser II, Kapitänleutnant Puchammer, sjef for luftvernartilleriet, drept. Skadene i øvre del av stridstårnet var så store at kommandoen over artilleriet ble overført til artillerioffiser III på broen. Det andre prosjektilet fra hovedbatteriet traff nær flyhangaren mellom aktre mast og skorsteinen. Skuddet slo også ned i skipet, gjennom panserdekket og ødela rørføringen for damp til turbin 1, midtpropellen. Det store El-verk 2 mistet også damptilførsel og stanset. Strømforsyningen ombord ble kraftig redusert. Treffet skapte et inferno av flammer og røyk midtskips. Dette var like ved flyhangaren, og her var det stuet mye håndammunisjon for hærens personell. I tillegg var det også bensin og olje til flyene. Etter noe tid gikk også flere 50 kilos flybomber i luften. Festningen kunne bare skyte disse to skuddene, da personellet var 30 utrente rekrutter som brukte lang tid på å lade om. «Blücher» var dessuten kommet for nær og ute av disse kanonenes skuddfelt. Ildåpning fra hovedbatteriet var signal til Kopås om ildgivning. En av de første 15 cm-granatene fra Kopås ødela roroverføringen mellom bro og rormaskinen. Skipssjefen klarte å nødstyre med motor og sidepropellene. Fartøyet kunne håndstyres fra rormaskinen, men det kan ha vært nødvendig med kurér for å overbringe rorordre, noe som ville tatt for lang tid.
Returilden fra «Blücher» hadde liten virkning. Artilleriet pekte for høyt. Det tunge sjøartilleriet ble ikke avfyrt da det ikke fant egnede mål.
De sekundære, norske kystbatteriene bombarderte «Blücher» med skudd fra småkalibret 57 mm-ild fra Husvik på fastlandet på Drøbaksiden – ment til forsvar av fortets minefelt (som ikke var lagt) – og 15 cm-kanoner på Kopås på østre side av fjorden, mens «Blücher» brant kraftig. De større kanonene ødela mye ombord mens ilden fra 57 mm-kanonene ble fokusert mot overbygget og antiluftskytset. Ildgivingen undertrykket «Blücher»s lette artilleri mens hun sakte seilte forbi fortet. Husvik-batteriet måtte evakueres mens «Blücher» passerte og skjøt med det lette luftvernartilleriet rett ned i batteriet.
Tyskerne kjente til torpedobatteriet på nordre Kaholmen, men må ha undervurdert dets betydning og ansett det som utdatert. Det var bygget i 1901, innsprengt i fjell. I fjellhallen er det tre doble avfyringsrammer. Da disse var ladd, ble en torpedo i hver sjakt låret ned i sjøen og lå skuddklare. Ved avfyring startet motorene og de gikk selv ut via de tre undervannstunnelene. Torpedoene var østerriksk-ungarske, bygget i det daværende Fiume (dagens Rijeka i Kroatia). Mannskapene i torpedobatteriet var faste mannskaper med god øvelse. Øvelsesskyting med torpedoer var billig og enkelt å gjennomføre. En antar at det var skutt ca 200 øvelsesesskudd fra batteriet. En var derfor trygg på rutiner og betjening. Torpedobatteriet ble dermed festningens farligste våpen.
Første treffer fra søndre sjakt kom trolig i det aktre av kjelerommene under broen. Den andre torpedoen, ca 2 minutter senere, fra midtre sjakt. Denne traff sannsynligvis turbinrom 2/3. Dampoverføringen til midtturbin 1 var tidligere brutt grunnet artillertreffere. Tilsammen satte dette alt fremdriftmaskineri ut av spill. De dampdrevne generatorene falt snart ut sammen med mye av det elektriskeanlegget; kun dieselagregatene fortsatte å gå til fartøyet sank. Hun drev uten kontroll i den trange fjorden og da resten av den tyske flåten så torpedoene eksplodere, trodde man feilaktig at «Blücher» hadde gått på miner. De avbrøt angrepet. Oslo ble derfor ikke invadert om morgenen som planlagt. Idet resten av flåten bakket og tørnet om, ble «Lützow» truffet tre ganger fra Kopaas, og skipets A-tårn fikk kraftige skader.
Cirka kl 05:00 ankret «Blücher» opp ved Askholmene. Det brant heftig ombord. Ammunisjon ble bragt til magasinene, torpedoer desarmert eller friskutt,. Det var vanskelig å bekjempe ilden, dels på grunn av eksploderende håndammunisjon, kraftig brann, dårlig trente havarigjenger og lite vann grunnet utfall av mesteparten av generatorene. Omtrent klokken 06:00 inntraff en kraftig eksplosjon i nærheten av kjelerom 2, et magasin for 10,5 cm ammunisjon eksploderte og slo et større hull i skipsbunnen. Med dette var skipet tapt og det sank rundt klokken 06:22.
I tidsrommet omtrent idet det sank eller noe etter, hørte en at enkelte av de overlevende istemte den tyske nasjonalsangen «Deutschlandlied». Det hevdes at dette ble hørt av Eriksen og Andreas Anderssen der de sto i nærheten av fyrlykta på nordre Kaholmen, omtrent tre km unna.
Av mannskapet på mann, omkom 830 i det kalde vannet.Illustrert Vitenskap, Historie, nr. 6, 2010. Andre kommer til at 125 av mannskapet og 195 soldater omkom. På norsk side omkom to kvinner i Drøbak av ildgivningen fra «Blücher».
Forsinkelsen av invasjonen av Norge ga det norske kongehuset, regjering og storting tid til å evakuere. Også norske gullreserver ble flyttet i tide.
Besetning miniatyr|Blücher og flåtegruppe 5s ferd inn Oslofjorden, 8. til 9. april 1940. Under invasjonen bestod besetningen blant annet av:KBismarck.com "Blucher" Besøkt 27. mars 2015 Flåtesjef Kontreadmiral: Oskar Kummetz Kaptein: Kapitän zur See Heinrich Woldag I. Offizier: FKpt. Erich Heymann – senere førsteoffiser på «Gneisenau». I. artillerioffiser: KKpt. Kurt-Eduard Engelmann – senere kommandant på ubåten «U-163», og døde ved dens senkning i Biscayabukten 14. mars 1943. II. artillerioffiser: KLt. Hans-Erik Pochhammer – døde under angrepet rundt kl. 09.41. III. artillerioffiser: KLt. Hagena FlaMWOffz.(Anti-luftskytsoffiser): OLt.zS Schürdt – alvorlig skadet kl. 09.40. Sjefsmaskinist: FKpt. Dipl.-Ing. Karl Thannemann – døde senere om bord på «Bismarck». Ingeniør: KKpt. Helmut Karbe