Balearene er en øygruppe i Middelhavet utenfor østkysten av Spania. Øyene utgjør til sammen 5 014 km² og danner provinsen og den autonome regionen Balearene med Palma som administrasjonssenter. De fire største øyene er Mallorca, Menorca, og Pityusene Ibiza og Formentera. I tillegg kommer en del mindre øyer. Øygruppa har en befolkning på (2016).Cifras oficiales de población resultantes de la revisión del Padrón municipal a 1 de enero, Instituto Nacional de Estadística. Lest 15. april 2017.
Balearene har et mildt klima og turisme er en svært viktig næringsvei. Jordbruket er også viktig, særlig på Mallorca. Innbyggerne snakker for det meste katalansk. Det er mange fortidsminner på Balearene, for det meste etter fønikerne, romerne og maurerne.
Mellom øyene og det spanske fastlandet ligger Det baleariske hav.
Etymologi thumb|left|150px|En slyngekaster fra Balearene. thumb|Balearene Det offisielle navnet til Balearene på katalansk er Illes Balears, mens det på spansk er kjent som Islas Baleares. Begrepet «balearisk» er avledet fra gresk (Γυμνησίαι/Gymnesiae og Βαλλιαρεῖς/Balliareis).Diodorus Siculus, v. 17, Eustathius, ad Dion. 457; Baliareis – Βαλιαρεῖς, Baliarides – Βαλιαρίδες, Stefanos fra Bysants; Balearides – Βαλεαρίδες, Strabon; Balliarides – Βαλλιαρίδες, Klaudios Ptolemaios ii. 6. § 78; Baleariae – Βαλεαρίαι Agathem. På latin Baleares.
Om opprinnelsen til de to antikke greske og latinske navnene for øyene — Gymnasiae og Baleares — har de klassiske kildene kommet med to teorier.
I henhold til den greske poeten Lykofron fra Kalkis’ Alexandradikt ble øyene kalt for Gymnesiae Γυμνησίαι (gymnos, γυμνός, i betydningen naken på gresk, se også Gymnasion) ettersom øyenes beboere ofte var nakne, antagelig grunnet øyenes varme klima året rundt.
Greske og romerske skribenter har generelt avledet navnet på folket fra deres dyktighet med slyngen (baleareis βαλεαρεῖς, fra ballo, βάλλω: gresk i betydningen «å skyte/avfyre»), skjønt Strabon mente at navnet var av fønikisk opprinnelse. Han observerte at det var det tilsvarende ordet på fønikisk for soldater med lette rustninger som grekerne ville ha kalt for gymnetas, γυμνῆτας.Strabon, xiv. s. 654; Plinius den eldre, l. c «The Rhodians, like the Baleares, were celebrated slingers»; Silius Italicus iii. 364, 365: «Jam cui Tlepolemus sator, et cui Lindus origo, Funda bella ferens Balearis et alite plumbo.» jf. «Balea´res» i: Dictionary of Greek and Roman Geography (1854), via Perseus
Rotordet bal peker dog mot en fønikisk opprinnelse, og som synes knyttet til den semittiske guden Baal. Den tilfeldige likheten med det greske rotordet ΒΑΛ (i βάλλω, ballo), koblet med befolkningens syssel, vil gi hendig bakgrunn for den vanlige greske praksis med knytte stedsnavn til noe som passer overens med deres eget språk. At navnet i utgangspunktet ikke var gresk, foruten at det første greske navnet heller ikke synes å ha vært Βαλεαρεῖς (Baleareis), men Γυμνησίαι (Gymnesiai), det førstnevnte var navnet som den opphavelige befolkningen benyttet, foruten også kartagerne (fønikerne) og romerne.Plinius den eldre: Agathem.; Dio Cassius, ap. Tzetz. ad Lycophr. 533 Det sistenevnte navnet, for hvor to fantasifulle etymologier allerede blitt nevnt, var sannsynligvis avledet fra den lette utrustningen til soldater fra øyene (gymnetae γυμνῆται).
Historie Oldtidshistorie thumb|left|Talaiot på Son Serra, Mallorca Lite er nedtegnet om de eldste innbyggerne på øyene, skjønt det eksisterer mange legender. Fortellingen som ble formidlet av poeten Lykofron om at grekere fra Boiotia ble kastet nakne i land på øya, er åpenbart diktet opp for å forklare navnet Gymnesiae. Det er også en tradisjon at øyene ble kolonisert av grekere fra Rhodos etter Trojakrigen.
Øyene har en meget blandet befolkning hvor det er fortalt mange merkelige fortellinger om deres ulike skikker. I en del fortellinger er det sagt at folket gikk nakne eller kun kledd i saueskinn, derav navnet på øyene (et eksempel på feilaktig populæretymologi), inntil fønikerne fikk dem påkledd med vide tunikaer. I andre fortellinger gikk de nakne kun i de varmeste sommermånedene.
Andre legender hevder at øyboerne levde i grotter og kunstige huler, at de var kjente for sitt kvinnebegjær og ville gi tre eller fire menn som løsepenger for en kvinne, at de ikke hadde gull- eller sølvmynter, og forbød import av edelt metall slik at de som var leiesoldater kunne få betaling i vin og kvinner framfor penger. Deres bryllup- og gravskikker var særskilte for romerske reisende, slik Diodorus Siculus formidlet det.Diodorus Siculus, v. 18
thumb|Utsyn over fjellkjeden Serra de Tramuntana på Mallorca. I bronsealderen bygde øyboerne talaioter, megalittstrukturer som utgjorde en del av talayotkulturen, og de var kjent for sin dyktighet med slynge. Som slyngekastere tjenestegjorde de som leiesoldater, først for kartagerne og senere for romerne. De dro i krigen i en løs tunika med kun et lite skjold og et kastespyd svidd i enden, noen ganger med en liten jernspiss. Deres hovedvåpen var slyngen som hver mann bar tre stykker av bundet om midjen,Strabon, s. 168 eller som Diodorus Siculus beskrev det: en rundt pannen, en rundt kroppen og en i hånden. De tre slyngene hadde ulik lengde for å kaste steiner av ulik størrelse. De største slynget de med så mye kraft som om de ble kastet med en katapult, og de var meget treffsikre. De øvde på dette siden barndommen. En populær fortelling at mødrene ga barn brød først når de hadde klart å skute det ned fra en stolpe med slyngen.Strabon; Diodorus; Flor. iii. 8; Johannes Tzetzes, ad Lycophron.
Fønikerne tok besittelse av øyene allerede i oldtiden.Strabon, iii. s. 167, 168. Spor fra deres kolonisering er bevart i byen Mago på Menorca. Etter at Kartago falt for romerne, synes øyene å ha blitt uavhengige og forstyrret ikke romerne,Strabon; men Florus ga dem en verre beskrivelse, iii. 8. men romerne fant uansett et påskudd for anklage øyboerne for piratvirksomhet. De ble erobret av Quintus Caecilius Metellus, som deretter fikk det ekstra etternavnet Balearicus, i 123 f.Kr.Titus Livius, Epit. Ix.; Freinsh. Supp. lx. 37; Florus, Strabon, ll. cc. Metellus bosatte 3000 romerske og spanske kolonister på den største øya og opprettet byene Palma og Pollentia.Strabon, Pomponius Mela, Plinius den eldre. Under Romerriket tilhørte øyene byen Carthago Nova i Spania i den provinsen Hispania Tarraconensis hvor de utgjorde det fjerde distrikt under regjeringen til en praefectus pro legato. Øyene ble senere gjort til en egen provins kalt Hispania Balearica, antagelig i delingen av riket under keiser Konstantin den store.Notitia Dignitatum, Occid. c. xx. vol. ii. s. 466, Böcking.
De to største øyene, de egentlige baleariske øyene i deres historiske forståelse, hadde et antall meget gode havner, skjønt med bratte klipper i munningene, noe som krevde forsiktighet og dyktig navigering ved ankomst. Begge øyene var meget fruktbare, unntatt for det som romerne satt mest pris på, vin og olivenolje.Diodorus, men Plinius den eldre lovpriste både deres vin som deres korn, xiv. 6. s. 8, xviii. 7. s. 12: men de to skribentene snakker faktisk om to adskilte tidsepoker. Deres klovdyr hadde godt omdømme, særlig muldyrene på de mindre øyene. De hadde et stort antall harer og var frie for giftige slanger.Strabon; Plinius den eldre, c., viii. 58. s. 83, xxxv. 19. s. 59; Varro R. R. iii. 12; Claudius, H. A. xiii. 15; Solinus 26. Blant de snegler som romerne verdsatte som mat var det en art fra Balearene som ble kalt cavaticae ved at de ble avlet i grotter.Plinius xxx. 6. s. 15. Det fremst mineralproduktet var en rød jord som ble kalt for sinope og som ble benyttet av malere.Plinius xxxv. 6. s. 13; Vitruvius, vii. 7. Deres rosiner og bek er nevnt av den romerske militærlegen Dioskorides.Dioskorides: De Materia Medica i. 92. Diodorus Siculus hevdet at befolkningen på hans tid på de to øyene utgjorde rundt 30 000 øyboere.
Den delen av Middelhavet som lå øst for Spania, rundt Balearene, ble kalt for Mare Balearicum,τὸ Βαλλεαρικὸν πέλαγος, Klaudios Ptolemaios ii 4. § 3. eller Sinus Balearicus.Florus, iii. 6. § 9.
Middelalderen thumb|Puerto de Sóller på nordvestkysten av Mallorca Vandalene under sin leder Geiserik erobret øyene en gang mellom 461 og 468 e.Kr. i løpet av deres krig mot Romerriket. Imidlertid på slutten av 533 eller tidlig i 534 etter slaget ved Ad Decimum mellom vandalene og den østromerske hæren ledet av general Belisarius, som markerte begynnelsen på slutten for vandalenes herredømme generelt, etablerte Østromerriket ny kontroll over øyene. Keisermakten minsket brått i den vestlige delen av Middelhavet etter at Kartago falt for muslimenes framrykning og umajjadene etablerte seg i Nord-Afrika i 698. I 707 ble også øyene underlagt, men fikk lov til å beholde inntil videre sine tradisjoner og religion, og til dels en viss form for selvstyre. Øyene utgjorde en strategisk og profitabelt gråsone mellom de stridende religiøse områdene på hver sin side av Middelhavet, det kristne nord og det muslimske sør. Øyene ble herjet av den danske vikingen Bjørn Jernside, som verken var muslimsk eller kristen, sammen med hans bror Hastein under deres hærtokt i Middelhavet i 859-862.
Øyene ble i stor grad benyttet som base for sjørøveri og i 902 besluttet emiratet Córdoba, øyenes nominelle overherrer, å invadere. På 1000-tallet havnet emiratet i borgerkrig og fragmenterte i mindre stater kalt taifa. Mujahid al-Siqlabi, hersker av taifa Dénia, sendte en flåte for å ta kontroll over øyene i 1015 og benyttet dem som baser for påfølgende angrep mot Sardinia og Pisa. I 1050 gjorde øyenes muslimske guvernør Abd Allah ibn Aglab opprør og etablerte den uavhengige taifa Mallorca.
right|upright|thumb|Statue av Jakob I i Madrid (1753). I århundrer behersket sjøfolk og pirater fra Balearene den vestlige delen av Middelhavet, men den økende innflytelsen fra de italienske bystatene og samtidig som de muslimske områdene på Den iberiske halvøy ble mindre, gjorde øyene mer sårbare. Et stort korstog ble sendt av sted i 1113, ledet av Ugo da Parlascio Ebriaco og erkebiskop Pietro Moriconi fra republikken Pisa. Den besto av 420 skip og stor hær, inkludert personlig sendebud fra pave Paschalis II. I tillegg til folk fra Pisa (som hadde blitt lovet overherredømme over øyene av paven), inkluderte ekspedisjonen også styrker fra de italienske byene Firenze, Lucca, Pistoia, Roma, Siena, og Volterra, fra Sardinia og Korsika, katalanske styrker under Raimond Berengar III av Barcelona, Hugo II av Empúries og Ramon Folc II av Cardona kom fra Spania, og styrker fra Oksitania (sørlige Frankrike) under Guilhem V av Montpellier, Aimery II av Narbonne og Raymond I av Baux. Ekspedisjonen fikk også sterk støtte fra Costantino I di Torres og hans base på Porto Torres på Sardinia.
Korstoget herjet Palma i 1115 og avsluttet øyenes tid som en stor sjømakt, men deretter trakk angriperne seg tilbake. Innenfor et år ble de utsatte øyene erobret av de muslimske almoravidene som hadde en aggressiv, militant tilnærming til religion som speilet korsfarerne. De fikk undertrykt de relativt tolerante miljøet under Cordoba. Almoravidene ble erobret og avsatt i Nord-Afrika og i Spania av det rivaliserende almohadene i 1147. Muhammad ibn Ganiya, en fordringshaver fra almoravidene, flyktet til Palma og etablerte sin hovedstad her. Hans dynasti, Banu Ghaniya, søkte etter allierte i deres forsøk på å gjenvinne deres kongedømme, noe som førte dem til Genova og Pisa. I 1184 ble en militær ekspedisjon sendt for å gjenerobre Ifriqiya (kystområdene av dagens Tunis, østlige Algerie og vestlige Libya), men det endte i nederlag. I frykt for represalier gjorde innbyggerne på Balearene opprør mot almoravidene, og aksepterte amohadenes overherredømme i 1187.