Eurovision Song Contest er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Konkurransen har blitt arrangert årlig fra 1956, med unntak av 2020, da konkurransen ble avlyst på grunn av koronapandemien. Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal allmennkringkaster, som har ansvar for å velge ut en sang som skal delta i konkurransen. Kringkasteren må være medlem av EBU for å kunne delta.
Konkurransen blir normalt arrangert over en uke i mai. Opprinnelig besto konkurransen kun av en finale, men etter årtusenskiftet har antall deltagerland økt til over 40. På grunn av dette innførte EBU i 2004 i en semifinale i forkant av finalen. Siden 2008 har det blitt arrangert to semifinaler, og bare vertslandet og fem andre land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – er direkte kvalifisert til finalen. I finalen blir det arrangert en telefon- og juryavstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger. Vinneren er den sangen som får flest poeng samlet fra juryene og seerne i finalen. Vinnerlandet får arrangere konkurransen året etter.
Irland og Sverige har vunnet Eurovision Song Contest flest ganger, med syv seire hver. Frankrike, Luxembourg, Storbritannia og Nederland har fem. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har deltatt hvert år siden 1960, med unntak av 1970 og 2002. Norge har vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009. Norge er samtidig det landet som har kommet sist flest ganger, med tolv sisteplasser – herav fire ganger med null poeng.
Konkurransen er et av de mest lengstlevende TV-programmene i verden og satte i 2015 Guiness verdensrekord som verdens eldste årlige tv-musikkonkurranse. Eurovision Song Contest har årlig 160–180 millioner seere på verdensbasis for finalen og semifinalene samlet. Sendingene blir kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia (deltager siden 2015), Kina, Egypt, India og USA. Siden 2000 har konkurransen også blitt strømmet over internett.
Opprinnelse miniatyr|De første årene var konkurransen like mye en radiosending, siden få europeere hadde tilgang til fjernsyn. Her fra 1956 med den første vinneren, Lys Assia, på scenen. Den europeiske kringkastingsunionen EBU ble opprettet i 1950 og står bak TV-nettverket som bærer navnet Eurovision. Marcel Bezençon, en sveitser som arbeidet for den franskspråklige TV-kanalen i Genève, var svært begeistret for det gryende europeiske kringkastingssamarbeidet. Bezençon foreslo å lage et samlende, felleseuropeisk tv-program som også kunne promotere organisasjonen.
Kringkastingsunionen vurderte flere forslag og alternativer, blant annet en konkurranse for amatørunderholdere. Under et EBU-møte i Monaco i januar 1955 falt imidlertid valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen som ble startet i 1951. Målet med konkurransen var å «oppmuntre til produksjon av originale sanger og å stimulere, gjennom en internasjonal konkurranse, til vennskapelig rivalisering mellom låtskrivere». 19. oktober 1955 ga EBU endelig grønt lys for konkurransen og aksepterte tilbudet fra sveitsisk fjernsyn om å arrangere den første finalen i sveitsiske Lugano.
Den første utgaven av konkurransen ble arrangert i byen Lugano i Sveits 24. mai 1956. Bare syv land deltok, hver med to sanger: Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Sveits og Italia. Danmark og Østerrike ønsket også å delta i konkurransen, men meldte seg ikke på innen tidsfristen. Storbritannia og BBC vurderte også deltagelse, men valgte å stå over den første konkurransen. I stedet laget BBC sin egen nasjonale konkurranse samme år: Festival of British Popular Song. Den britiske sangkonkurransen ble også en inspirasjon for EBU og førte til flere endringer i Eurovision Song Contest året etter, blant annet med en åpen avstemning og én sang per land. Vertslandet Sveits vant i 1956 med sangen «Refrain», fremført av artisten Lys Assia.
Navn
Dagens offisielle navn på konkurransen er Eurovision Song Contest, forkortet ESC. Dens offisielle franske navn er Concours Eurovision de la Chanson (Eurovisjonens sangkonkurranse). På begge språk, og i mange kommersielle sammenhenger, går konkurransen også under kortnavnet Eurovision.
Norske navn på konkurransen På norsk er konkurransen også blitt omtalt som Eurovisjonens musikkonkurranse, men i Norge omtalte NRK de første tiårene konkurransen som Melodi Grand Prix eller ganske enkelt bare Grand Prix.
Melodikonkurransen ble fra starten av benevnt «Eurovision Grand Prix», i de fransktalende land omtalt som «Le Grand Prix Eurovision de la Chanson Européenne» (norsk: Eurovisjonens europeiske melodikonkurranse). «Grand Prix»-betegnelsen ble senere byttet ut med «concours» (konkurranse), men betegnelsen ble fortsatt hengende igjen i enkelte andre land, blant andre i Danmark og Norge. Allerede i 1972 ga EBU beskjed til de deltakende kringkasterne om at konkurransen skulle benevnes Eurovision Song Contest, blant annet for å unngå at musikkbransjen skulle utnytte begrepet «grand prix» på enhver deltakermelodi. «Grand Prix» – den store prisen – skulle nemlig kun brukes på vinnermelodien. Tross henstillingen fra EBU, fortsatte NRK å bruke navnet Melodi Grand Prix i mange år etter.
I 1996, da NRK var vertskap for konkurransen, innførte kringkasteren kortformen EuroSong '96 som et ledd i å fornye konkurransen. Navnet slo aldri an internasjonalt, men NRK fortsatte å bruke EuroSong-navnet frem til og med 2003. I 2004 gikk også den norske kringkasteren over til det offisielle engelske navnet, men da med undertittelen «Den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix». I dag brukes Melodi Grand Prix kun om den norske nasjonale finalen.
Format miniatyr|Ukrainske Jamala, 2016-vinneren, med det karakteristiske vinnertrofeet, formet som en mikrofon fra 1950-årene. Foto: Albin Olsson Konkurransens format har forandret seg gjennom årene, men grunnprinsippene har alltid vært de samme: Alle deltagerlandene deltar med hver sin sang, som blir fremført i et direktesendt TV-program sendt over Eurovision-nettverket. Hvert enkelt land er representert gjennom en nasjonal allmennkringkaster i det aktuelle landet. Programmet blir produsert av ett av deltagerlandene, og sangene blir fremført på en konsertarena i arrangørbyen.
Etter at alle sangene har blitt fremført, starter avstemningen. Hvert land kan gi stemmer til de andre landenes sanger, men kan ikke stemme på seg selv. Sangen som har fått flest stemmer når alle landenes stemmer er talt opp og presentert, blir utropt til vinner. Vinneren får, foruten heder og ære, et mikrofonformet trofé (overrakt til komponisten og/eller artistene), og vinnerlandet får arrangere konkurransen året etter.
Programmet starter som oftest med en presentasjon av programlederne, som ønsker seerne velkommen. De fleste arrangørlandene benytter anledningen til å reklamere for landet som turistmål, og det er derfor vanlig at sendingen krydres med små videosnutter som viser frem ulike deler av arrangørlandet.
Mellom sanginnslagene og avstemningen er det vanlig med et pauseinnslag, som kan være enhver form for underholdning. Sissel Kyrkjebø sang for eksempel under pauseinnslaget i 1986, og Riverdance, i dag en velkjent irsk danseforestilling, var i utgangspunktet pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1994. Kjenningsmelodien som blir spilt før og etter programmet, er preludiet til Marc-Antoine Charpentiers Te Deum.
Hvert land stiller med egne kommentatorer for både radio og fjernsyn. To av de mest markante kommentatorene har vært BBCs Terry Wogan, som kommenterte for fjernsyn fra 1980 til 2008 (han kommenterte også i 1973), og NRKs Jostein Pedersen, som kommenterte for fjernsyn i årene 1994–2006 med unntak av 1995. miniatyr|Fra konkurransen i Torino i 2022. Foto: Michael Doherty Den europeiske finalen i Eurovision Song Contest blir normalt avviklet en lørdag klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid. Vanligvis holdes finalen en lørdag i mai, men konkurransen har også blitt arrangert på en torsdag (i 1956), og så tidlig som i mars. På grunn av stadig flere medlemsland i EBU som ønsker å delta, innførte EBU i 2004 en kvalifiseringsrunde, kalt semifinale, to–tre dager før selve finalen. I 2008 innførte EBU to semifinaler. Semifinalene avholdes tirsdag og torsdag før finalen, og de ti beste landene fra hver semifinale kvalfiserer seg til finalen. Fra 2023 avgjøres resultatet i semifinalene kun av telefonstemmer.
Siden sangene skal presenteres for et stort, internasjonalt publikum med veldig ulik musikksmak, ønsker hvert enkelt land at deres bidrag skal appellere til så mange som mulig (for på den måten å få stemmer). Musikken i konkurransen er blitt omtalt som «en salig blanding av kraftballader, etniske rytmer og tyggegummipop». Siden konkurransen i stor grad er et visuelt show, prøver mange av artistene å få oppmerksomhet hos stemmegiverne via andre kanaler enn musikken, for eksempel omfattende lysshow og pyroteknikk, noe som iblant har ført til bisarre opptredener på scenen og bruk av kostymer, herunder avslørende plagg. Eurovision Song Contest er blitt omtalt som både kitsch og harry.
Avlysningen i 2020
Konkurransen ble arrangert hvert eneste år frem til 2020, da konkurransen for første gang ble avlyst. Årsaken var koronavirusutbruddet i Europa vinteren 2020 som førte til en rekke restriksjoner og begrensninger i europeisk dagligliv. For å hindre spredningen av koronaviruset Sars-CoV-2, besluttet derfor EBU å avlyse konkurransen for første gang i historien. Konkurransen har blitt arrangert årlig siden, og EBU har innført nye regler for å hindre en fremtidig avlysning. Blant annet må alle land nå spille inn et reserveopptak av opptredenen på forhånd, og disse skal brukes dersom en artist blir forhindret fra å reise til vertsbyen.
Eurovision har hatt et unikt slagord for hver utgave siden 2002, da dette ble introdusert som en del av konkurransens visuelle identitet (med unntak av 2009). I 2023 kunngjorde EBU at slagordet «United By Music» skal fungere som konkurransens permanente slagord fra og med 2024.
Deltagelse
Alle aktive medlemmer av Den europeiske kringkastingsunion kan være med i Eurovision Song Contest. De aktive landene må ligge innenfor det europeiske kringkastingsområdet eller være medlemmer av Europarådet. Det europeiske kringkastingsområdet er definert av Den internasjonale telekommunikasjonsunion:
«Det europeiske kringkastingsområdets vestlige grense går ved den vestlige grensen til Region 1, den østlige ved lengdegraden 40° øst for Greenwich og den sørlige ved breddegraden 30° nord og inkluderer den vestlige delen av Sovjetunionen, den nordlige delen av Saudi-Arabia og deler av landene som omkranser Middelhavet innenfor disse grensene. I tillegg er Irak, Jordan og den delen av Tyrkia som ligger utenfor de ovennevnte grensene, inkludert i det europeiske kringkastingsområdet.»
Den vestlige grensen til «region 1» er trukket vest for Island, ved midtre deler av Atlanterhavet.
Å ha status som aktivt medlem innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger blir overført til hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til.
Å være en del av kontinentet Europa er altså ikke noe krav for å delta i konkurransen, til tross for begrepet «Euro» i «Eurovision». Navnet har heller ingenting med Den europeiske union å gjøre. Israel, som ligger i Midtøsten, har vært med siden 1973, og i 1980 deltok det nordafrikanske landet Marokko i konkurransen. På en pressekonferanse arrangert i mai 2009 uttalte EBU at det ikke finnes noen potensielle nye deltagerland utover dem som har deltatt i konkurransen tidligere. Riktignok har også Australia deltatt i konkurransen siden 2015, men da etter spesiell invitasjon fra EBU. Canada, som ligger i Nord-Amerika, skal delta for første gang i 2027, etter at den canadiske kringkasteren Canadian Broadcasting Corporation ble fullverdig medlem av EBU i juni 2026.