thumb|200px|Kart over Det hettittiske storriket da det var på høyden av sin makt c. 1290 f.Kr. thumb|200px|Gravering av Suppiluliuma II, den siste kjente kongen av hetittene Hettittene var et oldtidsfolk som snakket hettittisk, et språk fra den anatoliske gruppen av de indoeuropeiske språkene. De grunnla et kongedømme sentrert om Hattusa, nord i det sentrale Anatolia, på 1700-tallet f.Kr. På 1300-tallet f.Kr. var hettitterriket på sitt største. Det omfattet da hele det sentrale området i Anatolia, området nordvest i Syria, og så langt som Ugarit og øvre Mesopotamia. Etter 1180 f.Kr. delte riket seg opp i flere mindre hettittiske bystater, hvorav noen vedvarte så lenge som til 700-tallet f.Kr.
Hettitterriket ble av hettittene selv vanligvis kalt for «Hattis land». Fullt navn var «Landet til byen Hattusa». Denne beskrivelsen kunne gjelde hele riket, eller mer begrenset til kun kjerneområdet, avhengig av sammenhengen. Ordet «Hatti» er egentlig et akkadisk begrep heller enn hettittisk; det har aldri forfalt i henhold til hettittisk grammatikkregler. Til tross for bruken av navnet «Hatti» oppfattet ikke hettittene seg som hattianere, som hadde vært bosatt i området fram til begynnelsen år 2000 f.Kr. og snakket hattisk, som ikke var indoeuropeisk. Hettittene kalte språket sitt Nesili (og i et tilfelle som Kanesili), en adverbial form som betydde «i væremåte som (Ka)nesa», antagelig gjenspeilte det en stor andel hettittisktalende folk i den gamle byen Kanesj (dagens tyrkiske by Kültepe). Mange moderne bynavn i Tyrkia ble først nedtegnet under sitt hettittiske navn, slik som Sinop og Adana, noe som gjenspeiler Anatolias nærhet i tid og rom til sin oldtidsfortid.
Selv om hettittene tilhørte bronsealderen, var de forløpere til jernalderen og utviklet redskaper og våpen av jern så tidlig som 14. århundre f.Kr. Deres etterspørsel etter jernvarer er bevart i korrespondanse med utenlandske herskere. Hettittene var imidlertid ikke de første som framstilte gjenstander av jern, og i hele hettitterrikets historie var jern så sjeldent at det bare ble anvendt i smykker. Deres militære seire skyldtes ikke jern – de førte krig med våpen av bronse – men deres dyktighet til å fremstille og bruke hestetrukne stridsvogner.Santon, Kate (2008): Arkeologi, forlaget Spektrum, Oslo, ISBN 978-82-7822-704-6. s. 183 Som handelsfolk tok de med seg arven fra Sumer og spredte mesopotamisk tenkesett rundt Middelhavet. Så da Moses førte sitt folk til «det lovede land», møtte de et folk, kanaanittene, som levde i en mesopotamisk kultur.«The Hittites», wsu.edu
Geografi Hettitterriket var sentrert rundt landområdene Hattusa og Neša, kjent som «Hattis land». Etter at Hattusa ble gjort til hovedstad besto området av kurven ved elven Kızılırmak (på gresk Halys, og som de kalte Marassantiya) som renner ut i Svartehavet, og som var kjerneområdet i deres rike. En del hettittiske lover skilte mellom «denne siden av elven» og «den andre siden av elven». Eksempelvis var belønningen for å fange inn en rømt slave etter at han har maktet å flykte over elven, høyere enn for en slave som ble fanget før han nådde elven.
Til vest og sør for kjerneområdet lå områdene som var kjent som Luviya i de tidligste hettittiske tekstene. Denne terminologien ble erstattet av navnene Arzawa og Kizzuwatna da disse kongedømmene vokste fram. Marangozis, John (2003): A Short Grammar of Hieroglyphic Luwian. Hettittene fortsatte å referere til språket som hadde sin opprinnelse i disse områdene som luvisk. Før Kizzuwatna vokste fram, var hjertet i dette området i Kilikia, som først omtales av hettittene som Adaniya.Beal, Richard H. (1986): «The History of Kizzuwatna and the Date of the Šunaššura Treaty», Orientalia 55, s. 424ff. Da disse gjorde opprør mot hettittene under Ammunas styre,Beal, s. 426 antas det at navnet Kizzuwatna spredte seg videre nordover til å omfatte de nedre Anti-Taurus-fjellene også. På nordsiden levde et fjellfolk kalt kaskaer. Sørøst for hettittene lå det hurrianske riket Mitanni. Under dette rikets høydepunkt under regimet til Mursili II, strakte hettitterriket seg fra Arzawa i vest til Mitanni i øst, mye av de kaskianske områdene i nord, også Hayasa-Azzi lengst i nordøst, og i sør inn i Kanaan, omtrent så langt som til den sørlige grensen av Libanon, og la deler av disse områdene inn under sitt herredømme.
Opprinnelse og genetikk Farao Ramses II av Egypt omtalte ofte hettittene som «humty», som på oldtidsegyptisk betød «kvinnesoldater», siden det var vanlig for hettittiske soldater å ha langt hår.Healy, M. & Mcbride, A. (1992): New Kingdom Egypt (Elite). Opsrey: Elms Court
Forskere har betraktet hettittene som en «middelhavsetnisk gruppe», noe som er en romslig gruppetilhørighet.Gillette, Aaron: Racial Theories in Fascist Italy, s. 141 Arkeologen Henry Heras' analyser av egyptiske billedportretter av hettitter er sammenfallende med dette, ettersom de synes å ha de fysiske karakteristikker som er typiske for folkeslag ved Middelhavet (det ligger dog en stor usikkerhet i å trekke konklusjoner fra billedkunst, da visuelle konvensjoner ofte spiller en stor rolle).Heras, Henry: Studies in Proto-Indo-Mediterranean Culture, s. 447 Noen forskere har foreslått en opprinnelse fra nordøstlige delen av Afrika, da slike fysiske trekk er antatt å ha sin opprinnelse i dette området.Sergi, Giuseppe: The Mediterranean Race: A Study of the Origin of European Peoples. s. 144; Mackenzie, Donald Alexander: Myths of Babylonia and Assyria. (Myth and legend in lit. and art). s. 266 Imidlertid fremviste antikkens grekere lignende fysiske trekk, noe som gav grunn til å mistenke at både antikkens grekere og hettittene nedstammer fra samme forhistoriske befolkning i Midtøsten og rundt Egeerhavet.Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland: Man. s. 126 Fysiske, antropologiske analyser av befolkninger gir imidlertid et utilstrekkelig grunnlag for å inndele folk i bestemte raser eller bevise folkevandringer. Opprinnelsen til antikkens befolkninger skyldtes mange ulike og kompliserende faktorer.Jordan-Bychov, T. & Jordan B. (2002): The European Culture Area. Lanham, MD: Roman and Littlefield Publishers, Inc.Mallory, J. & D.Q. Adams (red.) (1997): Encyclopedia of Indo-European Culture. London: Fitzroy Dearborn.
Hettittenes opprinnelse har derfor forblitt et mysterium. Det har vært hevdet at hettittisk kultur og språk ble utviklet lokalt i Anatolia.Renfrew, C. (1999): «Time Depth, Convergence Theory, and Innovation in Proto-Indo-European: 'Old Europe' as a PIE Linguistic Area». Journal of Indo-European Studies. 27 (3 & 4): 257-294; Renfrew, C. (1987): Archaeology and Language. The puzzle of Indo-European Origins. Cambridge University Press Mulig geografiske opprinnelse fra vest (Balkan), øst (via eller langs Det kaspiske hav eller fra høylandet i Armenia), og nord (langs Svartehavet) er bare noen av de foreslåtte rutene for folkevandringer.Steiner, G. (1990): «The Immigration of the First Indo-Europeans into Anatolia Reconsidered» i: Journal of Indo-European Studies. 18 (1 & 2): 185-214 Prosessen har blitt betraktet som utført av en erobrende elite,Puhvel, J. (1994): Anatolian: Autochton or Interloper. Journal of Indo-European Studies. 22 (3 & 4): 251-264 men også alternativt som en fredfylt prosess med gradvis assimilering.Steiner, G. (1990) I arkeologisk sammenheng har hettittene blitt knyttet til en mulig felles opprinnelse med henholdsvis Ezero-kulturen på Balkan og Maikop-kulturen i Kaukasus.Mallory, J. (1989): In Search of the Indo-Europeans. New York, NY: Thames and Hudson
En genetisk studie basert på dagens mannlig Y-kromosom DNA i Anatolia, fremviser en genetisk blanding av flere geografiske opprinnelser som kan sammenfalle med flere folkevandringer over tid. Den dominerende mannlige slektslinjen for anatoliske menn deles med befolkningen i Europa og Midtøsten (94,1%). Slektslinjer til Sentral-Asia, India og Afrika var langt mindre fremherskende blant mennene det ble tatt prøver av. Ingen spesifikk avstamning ble fastslått eller identifisert som «hettittisk», men Y-kromosom haplogruppe G-M201 antas å ha en mulig tilknytning til hettittene.C. Cinnioglu et al. (2004): «Excavating Y-chromosome haplotype strata in Anatolia» i: Human Genetics 114(2):127-48.
Bibelens hettitter thumb|270px|Løveporten i Hattusa, hettittenes hovedstad, dagens Boğazköy, Tyrkia. Begrepet «hettittene» kommer av KJV-oversettelsen av den hebraiske Bibelen, der , HTY, eller , BNY-HT blir oversatt til «Heths barn». Disse hettittene blir forbundet med kanaanittene. Arkeologene som oppdaget hettittene i Anatolia, identifiserte dem til å begynne med de bibelske hettittene. I dag er deres identifikasjon med det hettittiske riket, eller de ny-hettittiske kongedømmene som etterfulgte det, et emne for diskusjon.
Bibelens hettitter (også hittitter) og Barn av Het, oversatt fra hebraisk חתי HTY og בני-חת BNY-HT er den andre av de elleve kanaanitiske nasjonene i den hebraiske Bibelen. De er angivelig etterkommere fra en Het eller Heth (hebraisk חֵת), en sønn av Kanaan, sønn av Ham, og de er nevnt i Første Mosebok for å ha solgt land til Abraham.
Tidlig på 1900-tallet ble Bibelens hettitter identifisert med et nylig oppdaget, indoeuropeisktalende rike i Anatolia, en betydelig regional makt gjennom det meste av 1000-tallet f.Kr., spesielt mellom 1660 og 1190 f.Kr. Denne terminologien er i dag så innarbeidet at den brukes uavhengig av debatten om dette hettittiske riket i Anatolia var identisk med Bibelens hettitter eller ikke.
Hypotese om identifikasjon Gitt den årsakssammenheng som hettittene omtales i Det gamle testamente, har bibelforskere før arkeologiens tidsalder tradisjonelt sett på dem som en mindre stamme bosatt i fjellene i Kanaan i patriarkenes tidsalder, inkludert Abraham. Dette bildet ble totalt endret av arkeologiske funn som plasserte senteret for Hatti/Hattusas-sivilisasjonen betydelig lengre nord, i dagens Tyrkia, og gjorde hettittene i Kanaan til en periferi.
Den hebraiske Bibelen viser til «hettittene» i flere passasjer, fra Første Mosebok til de etter eksilbøkene Esra og Nehemja. Første Mosebok, kapittel 10 («Folkeslagene på jorden») forbinder dem til en eponymisk forfar Heth, en etterkommer av Ham gjennom dennes sønn Kanaan. Hettittene regnes derfor sammen med kanaanittene, de opprinnelige innbyggerne av Det lovede land. Hettittene er vanligvis beskrevet som et folk som levde sammen med israelittene – Abraham kjøpte det patriarkalske begravelsesstedet Machpelah fra dem, og hettittene tjenestegjorde som militære offiserer i kong Davids hær. I Andre kongebok 7:6 er de derimot et folk med sine egne kongedømmer, tilsynelatende lokalisert utenfor det geografiske området Kanaan, og mektige nok til å sende en syrisk hær på flukt: «Herren hadde laget det slik at araméernes hær hørte larmen av vogner og hester, larmen av en stor hær. Da sa de til hverandre: «Du skal se at Israels konge har leid hettittkongene og egypterkongene til å kjempe mot oss!»
Det er et emne for betydelig debatt blant forskere om de bibelske «hettittene» har en forbindelse til 1) de opprinnelige hattierne fra Hatti; 2) deres indoeuropéiske erobrere (Nesili) som overtok navnet «Hatti» for det sentrale Anatolia, og som i dag blir referert til som «hettittene»; eller 3) en kanaanittisk gruppe som kan ha vært eller ikke ha vært knyttet til den ene eller begge folkene i Anatolia, og som også kan være eller ikke være identisk med det senere etter-hettittiske (luvianske) samfunnet.Se Woudstra, Marten H.: New International Commentary on the Old Testament: Book of Joshua, s.60, fn.33; og Bryce, Trevor: The Kingdom of the Hittites, s 389 ff. Bjarte Kaldhol mener at de hettittene som omtales i Bibelen «var hettitter som holdt til å Syria og Palestina etter at det store hettittiske riket var gått under rundt 1180 f.Kr. De var så å si de menneskelig restene av et stort ekspanderende imperium.»Sitat fra Bjarte Kaldhols innledning til Hettittiske skrifter, 2009